UWC Application Process

I found out about UWC in late November 2013, by pure coincidence. A Facebook friend of mine had “liked” UWC Norway‘s Facebook page. I clicked on the link, wondering what the initials stood for. A couple of hours later, I had decided to apply, and had downloaded the application form. (I later found out that most people applying to UWC had known about UWC for several years and had been planning their applications for almost as long.)

I started filling out my application straight away. I started with the easy bits (i.e. address, D.o.B., etc.) but soon found myself stumped by the more difficult part (writing about five activities I thought described me well, and writing an essay of up to 750 words about my background, personality, what engages me and my motivation for applying to UWC).

After several weeks of writing, erasing and editing (with the help of my Mum and some lovely friends), I was happy with my five activities and my (only) 668 word essay. In the mean time I had also managed to research the schools UWC Norway sends students to. I decided to state my preference for Li Po Chun United World College because of the subjects the school offers, the wide range of CAS activities (at LPC, they call CAS activities “Quan Cais”) and because they have China Week in addition to Project Week. My application ended up being sent in four days before the deadline.

A few weeks later, I received a letter from “Fylkesmannen i Vest-Agder” telling me that I had been called in for an interview. I was ecstatic – it mean that my chances of being accepted had increased from 45% to 61%!! Lisa (Waterford Kamhlaba, Swaziland ’16) and I travelled to Oslo together for our interviews. Most of the people being interviewed on the Monday were from Bergen, so Lisa and I met several other lovely people (including Fanny – Atlantic College ’16 – and Nora – UWC-USA ’16).

I was very nervous before my interview. My interview was the third last interview of the day, and all my friends from Bergen had been interviewed before me. The interviewers turned out to be really nice and welcoming, and you can find a post of interview/application tips here.

After we all got home, the Bergen girls started chatting. About how badly we all felt our interviews had gone, all the stupid things we’d said, the clever things we should have said instead and about what we were going to do if we weren’t accepted. We decided to go out together a week after the interviews to chat and calm down before we got the results. The results actually turned up the day we were supposed to go out. After Lisa called me, telling me she’d been accepted to Waterford Kamhlaba, I waited anxiously by the post box for my letter, mentally preparing myself to be rejected.

I was relieved when I saw the brown letter (brown letters + UWC = good news), and couldn’t wait to open it. Being accepted to my first choice was not something I had been expecting, but it was definitely the best news of the year.

***

Jeg fant ut om UWC sent i november 2013, ved en ren tilfeldighet. En Facebook-venn av meg hadde “likt” UWC Norge sin Facebook side. Jeg trykket på linken fordi jeg lurte på hva UWC stod for. Et par timer senere hadde jeg bestemt meg for å søke og lastet ned søknadsskjemaet. (Jeg fant ut senere at de fleste som søkte til UWC hadde visst om UWC I flere år og hadde lagt planer om å søke flere år før meg.)

Jeg begynte å fylle ut søknadsskjemaet med en gang. Jeg begynte med den lette delen (adresse, fødselsdato osv.) men fikk litt problemer når jeg kom til den vanskelige delen (å skrive om fem aktiviteter jeg følte beskrev meg på en god mate og å skrive en stil på opptil 750 ord om min bakgrunn, personlighet, hva som engasjerer meg og min motivasjon for å søke til UWC).

Etter flere uker med skriving, utvisking og redigering (med litt hjelp fra mamma og noen fantastiske venner) var jeg endelig fornøyd med mine fem aktiviteter og min stil på (bare) 668 ord. I mellomtiden hadde jeg klart å lete opp noe informasjon om skolene som UWC Norge sender elever til. Jeg bestemte meg for å uttrykke spesiell interesse for Li Po Chun United World College på grunn av fagene de tilbød, det brede utvalget av CAS-aktiviteter (på LPC kaller de CAS-aktiviteter for “Quan Cais”) og fordi LPC har China Week i tillegg til Project Week. Søknaden min endte opp med å bli sendt inn fire dager før fristen.

Noen uker senere mottok jeg et brev fra Fylkesmannen i Vest-Agder der det stod at jeg hadde blitt kalt inn til intervju. Jeg var ekstatisk – det betød at mine sjanser for å komme inn hadde økt fra 45% til 61%!! Lisa (Waterford Kamhlaba, Swaziland ’16) og jeg reiste sammen til Oslo for å gå på intervjuene våre. De fleste som ble intervjuet om mandagen kom fra Bergen, så Lisa og jeg møtte mange andre fantastiske mennesker (blant annet Fanny – Atlantic College ’16 – og Nora – UWC-USA ’16).

Jeg var veldig nervøs før intervjuet mitt. Mitt intervju var det tredje siste intervjuet av dagen, og alle mine venner fra Bergen hadde blitt intervjuet før meg. Intervjuerne viste seg å være veldig snille og imøtekommende. Du finner et innlegg som inneholder intervju- og søknadstips her.

Etter at vi alle hadde kommet hjem, begynte Bergensjentene å snakke sammen. Om hvor ille vi synes intervjuene hadde gått, alle de dumme tingene vi hadde sagt, de kloke tingene vi burde ha sagt i stedet for og hva vi skulle gjøre dersom vi ikke kom inn. Vi bestemte oss for å dra ut og spise middag ca en uke etter intervjuene våre for å prate og roe oss selv ned før vi fikk vite om vi kom inn eller ikke. Resultatene dukket faktisk opp dagen vi skulle ut. Lisa ringte meg, helt i hundre fordi hun hadde kommet inn på førstevalget sitt, Waterford Kamhlaba. Jeg ventet ved postkassen på brevet mitt mens jeg forberedte meg mentalt på å ikke komme inn.

Jeg ble lettet når jeg så det brune brevet (brune brev + UWC = gode nyheter), og gledet meg til å åpne det. Å komme inn på førstevalget mitt var ikke noe jeg hadde ventet meg, men det var definitivt de beste nyhetene av året.